Skal du ha party? Glem champagespretting. Vi har en mye morsommere variant her i Sambryggeriet:
http://www.youtube.com/watch?v=7a9PF3CVbDw
Egentlig er det mer trist enn morsomt, men den «perfekte» Brown Alen som var brygget etter alle kunstens regler har fått litt mye bobler i seg, sannsynligvis på grunn av en infeksjon. Så mens ølgudene og bryggerne gråter, kan dere andre le litt på vår bekostning. Artig video ble det i det minste!
Nesten et halvt år uten bryggeaktivitet har fått hjemmebryggere rundt i hele landet til å spørre; «hva har skjedd med Sambryggeriet?» «Har de sluttet å brygge?» «Har de solg seg ut til storindustrien?» Og ikke mist; «Sambryggeriet? Aldri hørt om.. «. Også internt har det blitt stilt spørsmål. Brygget vi for mye i fjor høst? Fikk vi en psykisk knekk av brown alen (#50) som fungerte best som fontene i vasken? Eller vasket vi rett og slett bryggeutstyret så bra før jul at vi ikke har hjerte til å skitne det ut igjen? Mange spørsmål, få svar.
Nå skal det i alle fall brygges. For å gjøre troverdig research på sommerøl, så sendte vi Tott til en plass i verden der det er sommer, og etter noen uker i Australia kom han hjem og ville brygge et lyst og lett øl, inspirert av Two Birds – Golden Ale. Oppskriften hadde han tydeligvis lagt igjen, så her måtte vi sjekke Interwebs og prøve oss fram med noe. Oppskriften vi lander på ble til slutt denne:
#51 – To Alker
Est Original Gravity: 1,054
Estimated Alcohol by Vol: 5-5,5 %
Bitterness: 32 IBUs
Malt
8,6 kg Maris Otter
1,7 kg Viennamalt
700 g Hvetemalt
Humle
35 g Southern Cross (13%), 60 min.
25 g Motueka (7 %), 10 min.
25 g Summer (5,5%), 10 min.
25 g Motueka (7 %), 2 min.
25 g Summer (5,5%), 2 min.
25 g Motueka (7 %),tørrhumle fra dag 5 (KUN EN DUNK)
25 g Summer (5,5%), tørrhumle fra dag 5 (KUN EN DUNK)
Gjær: Safale Us-05
Man kan jo ikke brygge sommerøl uten at det er noe som ligner på sommer ute. Dette kan også ha vært en medvirkende faktor til at bryggeriet har lagt i møllsekk litt for lenge
Oppskriften sier at vi skal ha Maris Otter som basemalt, og ikke vanlig pale malt. Maris Otter har vi aldri brukt før, og basert på prisen på dette kornet kontra vanlig Pale malt, så må dette være et skikkelig superkorn.. Det skal bli spennende å se om det utgjør noen forskjell.
Slik ser Maris Otter ut
Slik ser Maris Otter ut når det er knust.
Slik ser bryggerne ut mens de brygger med Maris Otter.
Slik ser Maris Otter ut etter at det har vært mesket i en time på 67c.
Mesketemperaturen kunne nok like gjerne vært noe lavere på et lyst og lett sommerøl, men Knoll fikk noe panikk da det skulle brygges øl uten et eneste gram cara eller crystal malts, så dette er nok et utslag i ren desperasjon etter å få noe mer fylde i ølet.
Ikke mindre enn 3 nye humlesorter denne gangen. Sommerøl fra Australia må jo nesten ha humler fra sydlige strok. Southern Cross som bitterhumle, og Motueka og Summer som smak/aroma humler. Når humla faktisk heter Summer, så må jo dette garantere for at resultatet blir et typeriktig sommeøl! Her prøver Tott å kvalitetssjekke humlene. I den oppskrifta vi satte opp først var det ikke meningen å bruke noe tørrhumle, men vi bestemmer oss for å tørrhumle den ene dunken med litt av humlerestene.
Litt smaksprøver ble det også denne gangen. For litt for lenge siden fikk vi donert et par flasker med uvanlige Kinnøl fra vår gode (?) kollega Nils. Nå var det endelig tid for å få smake på disse. Begge er butikkøl, og stiller således med et lite handicap, men spesielt Nærbøl synes vi var et godt øl, frisk og god. Fungerer utmerket som sommerøl egentlig. Kanskje vi har brygget feil oppskrift? Det hadde nok vært mye billigere å sende Tott på studietur til Florø, og ikke til andre sida av jordkloden. Hmm..
Det skjedde ikke så veldig mye spennende i bryggeprosessen, det eneste avviket var at Knoll fikk en telefon idet han skulle tilsette klarningsmiddel, og ble såpass distrahert at han tilsatte 10min humla noen minutter før tiden. Vi glemte også å rehydrere tørrgjæra. Blir ikke ølet godt så får vi skylde på noe av dette. Sluttresultatet ble 48 liter øl med OG 1.053
Klar for 14 dager på 19c
v
Jubileumsbatchen vår med brown ale er klar for flasking. Bryggingen av ølet var det lite å utsette på, men gjæringen derimot har tydelvis ikke gått helt etter boka. Den ene dunken stoppet på 1.017, noe som er helt innafor, men den andre hadde gått helt ned mot 1.010. Samme vørter, samme gjær… merkelig.
Gjæra som er brukt er den vaskede gjæra fra #49. Kan det være at vi har fått med oss litt ekstra bakterier som helst ikke skulle være med i gjæra? Uansett så flasker vi, og håper på det beste.
Samlebåndproduksjonen er ikke spesielt velfungerende denne gangen. Knoll tapper, og Tott… ja hvem vet. Han betjener vertfall ikke korkemaskinen, slik han burde gjøre.
Etterhvert blir den skjeve arbeidsfordelingen så tydelig, at det spekuleres høylytt i om en snarlig navneendring på bryggeriet. Knolls Solobryggeri, Unibryggeriet.com ?
Vi benytter også anledningen til å ta en julenedvask av bryggekjelen og motstrømskjøleren. Den får stå noen timer med varmt vann og PBW slik at vi får vekk rester av gammel moro.
Vi gjenbruker et gammelt navn på denne batchen, «Skjelefred», som gjenspeiler både litt av opphavet, og det noe usynkrone gjæringsaforløpet på de to bøttene. Flaskene med ølet som hadde gått helt ned til 1.010-ish merkes med Turbo Edition, slik at vi kan skille de senere. Brown Ale på over 7% kan bli litt vel drøyt, spesielt når den er snilt humlet. Vi får se om dette blir drikkende til slutt, eller om vi må donere jubileumsbatchen til vann og avløpsetaten.
Like sikkert som at kjerringa kommer på julekvelden er det at Sambryggeriet arrangerer Juleøltesten første helga i advent. Dette årvisse skandalarragementet huser uten tvil det mest kompetente ølsmakerpanelet verden noen gang har sett. Årets testpanel består av så mye tyngde og bredde at Knoll var nødt å bytte ut hele spisestua for å få plass til alle.
En av reglene i Juleøltestet er at de dårligste ølene fra forrige test får karantene. I år ble dette tolket i videste forstand, noe som medførte at alle butikkølene ble satt i karantene på ubestemt tid. Det har etterhvert kommet så mye godsaker i polhyllene at vi har store nok probler med med å plukke ut et utvalg derfra, om ikke vi skal slite med butikkøla i tillegg. Som en konsekvens av dette så satte KjetilH seg selv i karantene og reiste på sjøen i protest.
Årets utvalgte ble handlet inn, og består av et representativt utvalg av smått og stort, lokalt og nasjonalt. Et par meget kortreiste innslag hadde også lurt seg med. Ægir Ylir og NøgneØs Underlig Jul hadde karantere fra i fjor, og ble dermed aldri vurdert.
Vi tester selvsagt blindt, så flaskene anonymiseres fra topp til bunn. Testen utføres ved at testdeltagerene bytter på å gå ut til rommet der ølet står, velger seg en sort øl, skjenker over i et par litersmål og kommer inn og serverer testpanelet. Når alle har gjort sin vurdering av ølet, avsløres det hva som ble smakt. Rekkefølgen blir altså helt tilfeldig, så her kan et øl ha flaks eller uflaks ved å smakes på et gunstig eller ugunstig tidspunkt.
Snacksen er klar, og lokalet er klar, og det er dermed klart for test!
Det luktes, smakes, funderes, konkluderes og stemninga er upåklagelig. Ølene sprer seg godt over skalaen, og ikke alt var like godt. Helt nederst i år endte Slogen Sunnmørsjul fra Trollbryggeriet. Dette ølet var virkelig ikke godt i år, og ble slaktet av nesten alle i testpanelet. Den veldig diplomatiske Jonas uttalte forsiktig at han «håpte på å få spy for å få litt godsmak i munnen». Det var ellers lite flatterende kommentarer i resultatskjemaene, og totalskåren endte på et historisk lavmål. 1.07. Testpanelet satte heller ikke særlig pris på Lervigs Jul, det endte på en klar neste siste plass, og de fleste kommentarer gikk på at ølet var vassent og pregløst.
Heldigvis var det øl som utmerket seg i andre enden av skalaen også. Det var ganske tett i toppen i år, og helt øverst endte Kinn Julefred. Dette var også første øl ut i testen, noe som sjeldent er en fordel. God fylde, karamell og god balanse går igjen på mange av kommentarfeltene. Dette ølet vant testen også for to år siden, mens det i fjor ikke var der det burde være. Like bak, og så tett at det garantert er statistisk negliskjerbart kom Ringnes Julebokk. Selv om flere bemerket av alkoholen kom litt mye gjennom, og det nok har godt av lagring, så satte de fleste pris på fylden og sødmen og gode smaker i dette ølet. Like bak de to i teten finner vi NøgneØs Special Holiday Ale, som også høstet mange lovord.
Rekkefølgen ølene ble servert i spiller nok dessverre en stor rolle i testen, men det er vanskelig å gjøre dette på en rettferdig måte. Gamle favoritter som fjorårsvinner NøgneØ God Jul og Haandbryggeriet Nissefar ble servert hhv nest sist, og sist i testen, og det er nok ikke usannsynlig at disse kunne fått en litt annen vurdering om de ble servert tidligere. God Jul ble forresten brygget i 2014, og er da sannsynligvis samme øl som vant testen i fjor, men det var flere i testpanelet som konkluderte med at det var (negativ) utvikling på ølet etter at det har stått lagret en plass siden i fjor.
En annen overraskelse var Kinn Tomasmesse som plasserte seg langt ned, til tross for at flere i testpanelet har meget hyggelige erfaringer med dette ølet. Flere har kommentert på alkoholpreget på denne. Kanskje har dette ølet godt av å bli servert alene, og på en mer riktig temperatur? Andre negative overraskelser var Aass vellagret som hadde en spesiell syrlighet som ingen har smakt i dette ølet før. Lindheim sin whiskyfatlagrede stout, 100 days of juleøl, med kirsebær og eplemost (!!) var det også få som satte pris på.
Øl som ble mer positivt mottatt enn tidligere var Austmann Stille Natt som hadde truffet godt med kryddermiksen i år, og ble kategorisert som et julekakeøl, og Haandbryggeriet Bestefar ble også satt pris på, i alle fall av de som ikke misliker røyk i ølet sitt.
De lokale ølene av tvilsomt opphav plassert seg beskjedent litt ned på lista, det ble tøft å hevde seg blant de profesjonelle i år. Fjorårets sensasjon Aasbakkane Garasjebryggeri hadde fått akutt prestasjonsangst og stilte ikke engang til start i årets test.
Stor stemning i testpanelet, og vi konkluderer med at dette var nok en kanonkjekk juleøltest. Ole Christian ble årets testvinner av deltagerne med suverent høyest snitt på sine karakterer, Den positive gladgutten Jonas utmerket seg i den andre enden med å gi desidert lavest skåre på sitt skjema, og han blir dermed testens taper. Noe som muligens har gått opp for han på dette bildet.
Årets siste (?) brygg blir et gjenbrygg av vår faste brown ale. En liten kikk i arkivet sier at vi nå også feirer et ørlite jubileum siden dette er vår batch #50. Jubileumsøl må jo brygges skikkelig, så her får vi litt ekstra press på oss.
Oppskrifta vi bruker er den vanlige brown ale oppskrifta vår, men vi ble nødt til å gjøre en liten justering på humleskjemaet siden Fuggleshumla vår har litt lavere alfasyre enn oppskrifta sier, så for å få nok bitterhet må vi øke mengden litt. Det hadde vært helt uproblematisk om vi hadde hatt ekstra Fuggles, noe vi ikke har, så vi ble nødt å supplere med en ekstra bitterhumle. Det nærmeste vi har i humlefryseren er litt EKG, så da bruker vi det. Verken Fuggles eller EKG er klassiske bitterhumler, men vi har fått godt øl med disse humlene før, så det går nok greit. Vi ser også at forrige gang brukte vi Crystal 120, mens vi i dag bruker Crystal 150.
Brown Ale
Est Original Gravity: 1,060
Estimated Alcohol by Vol: 5,5-6 %
Bitterness: 37 IBUs
Malt
10 kg Pale Malt
500 g Crystal Malt (150EBC)
500 g Dark Crystal malt
500g Amber Malt
270 g Pale Chocolate Malt
85 g Chocolate Malt
Humle
110 g Fuggles (4,2%), 60 min.
20 g East Kent Goldings (5,6%), 60 min.
70 g Fuggles (4,2%), 15 min.
Gjær: White Labs WLP002 English Ale
Dagens kornbilde er korn på plasser der det ikke skal være. Eller som Tott sier, et sikkert tegn på at det er Knoll som har veid opp kornet.
Sist så ble det diskutert sjekklister og manglende rutiner siden vi tydeligvis aldri klarer å huske alle detaljer når vi brygger. Siden vi nå har 50 hakk i bryggesleiva så bestemmer vi oss for å ta oss sammen og utføre et perfekt brygg – helt uten sjekklister og andre hjelpemidler. Det vi som oftest glemmer er å tilsette diverse tilsetningsstoffer. Selv om dette ofte ikke er helt nødvendig, så er det litt nerdete, og nerdete er bra. I følge vannjusteringskjemaet vårt så tilsetter vi 1g CaSO4, 1,5g CaCl2, 1g CaCO3o og 2g NaHCO3 per 10 liter vann. De to sistnevnte kun i meskevannet.
Rutinerte ølbryggere kan nok sjekke pH bare ved å stikke lilletåa nedi mesken. Vi andre kan bruke dyre pH-måledingser eller billige pH-strips. Siden vi gjør alt etter boka denne gangen, så målte vi pH og noterer oss at den er helt perfekt, i overkant av 5,2.
Nyvasket WLP002 dekanteres og får temperere seg litt
I mangel på bedre ting å ta oss til, så utfører vi litt vedlikehold på diverse utstyr. Vi bygger om motstrømskjøleren litt i dag, for å få litt mer vann gjennom og høyere effekt. Tott bytter litt vannslanger, og i et desperat forsøk på å få også bildene perfekte denne gangen så setter han ny Sambrggerirekord i å holde inne magen. Vi reparerer også slagen som lekker på O2-flaska vår.
Vi husker for en gangs skyld å tilsette CaSO4 og CaCl2 i skyllevannet, dette må bare bli knallbra.
Alt dette fysiske arbeidet tar på, og når Speidelen er helautomatisk så lar vi den gjøre resten av jobben mens vi tar en knallhard restitusjonsøkt på stua.
Siden vi er opptatt på stua, så har vi ansatt en lærling i bryggeriet. Martin Ødegaard har lite å gjøre på fremover etter fadesen i Ungarn, så han har fått ansvaret for humletilsettinger og generell forpleiing av bryggerne.
Tilogmed gjærnæring husker vi å tilsette i dag. Dette blir nok et perfekt brygg ja.
Det er tid for kjøling. Vi har satt på en trippelkobling på motstrømskjøleren, slik at vi kan koble på både vaskeromskranen og hageslagen. Double the action, triple the fun! Teorien er at mer flow = mer effekt.
Høyt trykk gir mer press på koblingene, her må det strammes litt.
Tott er i ekstase etter å ha utført bøttetesten. Tiden det tok å fylle bøtta med kjølevann var overraskende nok omtrent halvert etter å ha koblet på dobbelt så mye vann.
Selve kjøleprosessen gikk rekordraskt unna denne gangen. Først sirkulerte vi den nedkjølte vørteren tilbake i Speidelen for å komme ned mot 80c. Dette for å stoppe isomiseringen av humla i den varme vørteren, slik at ølet ikke blir bitrere enn vi har planlagt. Dette tok ikke lang tid siden vi kjørte pumpa på full guffe. Vi kom ikke lavere enn ca 23-24c når vi kjørte på fullt, så når vi skulle tappe over i karet så måtte vi strupe litt bak pumpa for å komme under 20c. Likevel tok det ikke mer enn 13-14 minutt å kjøle ned 45 liter og tappe over i gjæringskaret. Det er vi meget godt fornøyde med, og det bidro også til at hele ikke tok med enn 4t og 40 minutt fra vi pakket fram utstyret til det var vasket og satt på plass igjen.
Vi endte til slutt oppmed 45 liter brown ale med OG 1.062, noe som er helt etter planen. Om gjæra gjør like god jobb nå som den gjorde med Vesavind IPAen så blir nok dette godt øl til slutt. Vi setter STCen på 20c og krysser fingre og tær.
Den lille høststormen vi hadde på bryggedagen har heldigvis gitt seg, og både stormgjæring og sekundærgjæring i gjæringsskapet har også gått over. Så nå er det klart for å tappe Vestkyst-IPAen vår.
Vi tapper over vørteren i tappekaret, og tilsetter sukkerlaken samtidig. Den nye autoheverten har ganske lang slange, noe som er litt irriterende når vi skal vaske og desinfisere, men det er ganske gunstig når vi tapper over. Da får vi en fin sirkulasjon i tappekaret, og vi innbiller oss at det hjelper til med å blande ut sukkerlaken i ølet. Vi har som vanlig brukt 6g/liter sukker kokt opp i noen dl vann, og kjølt ned.
Litt forsiktig ekstrarøring i karet etterpå med tappestanga, og så er det klart for flasking. Tott begynner å gå tom for flasker, og har tørket støv av noen av de gode gamle 0,75l flaskene med patentkork som vi brukte mye av for noen år siden. Gode flasker, men etterhvert som det ble ganske fullt i øleskapene våre, så ble disse flaskene upraktisk høye.
Vi skal gjenbruke gjæra denne gangen, så vi tar en liten oppfriskning av gjærvaskkunnskapene våre med å se på Gustav Foseids fine video om hvordan vaske gjær og steike pizza. Siden vi har tørrhumlet en del, så er kanskje ikke IPA det smarteste valget for å vaske gjær, på grunn av mye humlerester i gjærkaka, men til vårt forsvar skal det sies at vi egentlig hadde en annen plan. Vi hadde nemlig tenkt å topphøste gjær denne gangen. Men det ble med tanken, fordi da vi fikk somlet oss ut i gjæringsskapet hadde gjæra allerede sunket. Lesson learned, og så får vi heller ta straffen med å vaske humlerester.
Vi har kokt opp og avkjølt ca 3 liter vann som vi tømmer i gjæringskaret, og rister godt for at alt skal løsne og blande seg i en fin suppe.
Vi heller over det aller meste i en kolbe, men en del humletrub lot vi være igjen i karet. Dette får stå i noen minutter, og som vi ser på bildet så synker humle og annen skit ned ganske fort.
Vi heller på nytt over i en annen kolble, og lar truben være igjen. Det som nå har kommet over i den nye kolben er stort sett vann og gjær. Dette får stå en stund, til gjæra legger seg i bunn, og vi kan dekantere vekk vannet. Det blir spennende å se hvor mye gjærslurry vi sitter igjen med til slutt. Sannsynligvis må vi steppe den opp med en liten gjærstarter før vi skal bruke den, men det er ikke noe problem.
Den ene dunken vår ble målt til 9,4 brix med refraktometerdingsen, og den andre dunken til 9,5. Omregnet så tilsvarer det en SG på 1.015 sier bryggekalkulator.no, og det gir igjen en alkoholprosent på litt over 8, når vi legger på 0,3% etter flaskekarbonering. Dette blir nok en potent IPA ja, vi gleder oss til denne er ferdig. Prøvesmakingen bekrefter iallefall at dette blir den heftigste IPAen vi har brygget.
19,5 liter ble det på hver etter en broderlig fordeling. I mangel på bedre forslag, så døpes brygget Vestavind, noe som hinter om både opphav og bryggedagen. Så gjenstår det å se om ølet smaker som en frisk bris på en varm sommerdag, eller mer som en heftig vinterstorm. Vi håper på sistnevnte, og om et par lange uker blir det prøvesmakings.
Det er skikkelig surt høstvær ute, regn og kraftig vind, så hva er mer mer naturlig enn å lage et litt kraftig, men ikke surt, høstøl. Nå er det ikke så lenge siden vi brygget mørkt øl, så vi går for et kraftig lyst øl, en IPA. Vi baserer oss på oppskriften til Kinn sin klassiker Veskyst, men gjør noen praktiske justeringer der vi må. Vi fikk aldri tak i Maris Otter tidsnok, og bruker vanlig pale malt. På grunn av Speidelens begrensninger og vår latskap, så bruker vi litt DME for å komme opp i høy nok OG, og så runder vi av litt humlemengder ut fra lagerstatus i fryseren.
Vestkyst(-ish)
Est Original Gravity: 1,075
Estimated Alcohol by Vol: 7,5 %
Bitterness: 75 IBUs
Malt
11 kg Pale Malt / Maris Otter
500 g Pale Crystal Malt (75 EBC)
500 g Crystal Malt (150 EBC)
1 kg DME
Humle
21 g Chinook (11%), 60 min.
10 g Centennial (8,4%), 60 min.
25 g Simcoe (11,4%), 30 min.
35 g Centennial (12,5%), 30 min.
25 g Tomahawk (Colombus) (15,8%), 30 min.
25 g Simcoe (11,4%), 15 min.
25 g Centennial (12,5%), 15 min.
25 g Tomahawk (Colombus) (15,8%), 15 min.
25 g Simcoe (11,4%), 0 min.
25 g Centennial (12,5%), 0 min.
25 g Tomahawk (Colombus) (15,8%), 0 min.
25 g Simcoe (11,4%), tørrhumle fra dag 5
30 g Centennial (12,5%),tørrhumle fra dag 5
25 g Tomahawk (Colombus) (15,8%), tørrhumle fra dag 5
50 g Amarillo (8,8%), tørrhumle fra dag 5
Gjær: White Labs WLP002 – English Ale
Dagens waste of time – rydde bryggerommet før brygging, og før Knoll setter sitt sedvanlige preg fra omgivelsene. Fru bryggerisjefen sier forresten i en kort kommentar at vaskerommet alltid ser så rent og ryddig ut.
Vi kommer raskt i gang med meskingen, og dermed glemmer vi som vanlig å å tilsette diverse pulver for vannjustering. Løsningen ble å tilsette litt gypsum rett etter meskingen er i gang. Sikkert ikke ideelt. Noen bryggerere bruker sjekklister når de brygger. Vi mener vi er for rutinerte for slikt, men det straffer seg gang etter gang.
Speidelen står å koser seg på 65c, bare avbrutt av noen små pause der vi rører litt rundt i mesken. Det betyr at vi har mye dødtid, og Tott bruker anledningen til å lime på etiketter på de siste batchene sine. Vi fyller også opp en kasse med godsaker til Deerhunter som takk for gjestebrygging og god mat forrige gang vi brygget.
Dagens kornbilde er av ganske fuktig utmesket korn. I dag opplevde vi litt dårlig avrenning etter utmesk og skylling, så det gikk litt ekstra tid på å få mest mulig veske ut av kornet.
I den orginale oppskrifta til Vestkyst så er det bare humletilsetninger fra 30min og utover. Men vi sliter litt å se hvordan vi skal få ølet tilstrekkelig bittert med den humlemengden som er oppgitt, så her jukser vi litt, og hiver oppi en slant Chinook og litt Centennial på 60 min.
For å slippe unna vaskingen av kornrøret, så dikter Knoll opp en veldig fin og avansert humletilsettingsmetode på den nyopprettede 60min humletilsettingen. En og en humlepellet slippes ned på nøye utvalgt sted i koken. I tillegg så blåser vinduet igjen hele tida på grunn av mye vind ute, og noen må jo sørge for at det er åpent. Dermed måtte dessverre Tott ta denne vaskinga alene. Det er jo tross alt viktigst å prioritere selve bryggingen.
Egentlig så bruker Kinn Wyeast 1318 gjær til Vestkyst, men det fikk vi ikke tak i denne gangen. Vi har planer om å gjenbruke gjæra på dette brygget til en brown ale litt senere, og da har vi hatt god erfaring med WLP002. Dermed har dyrket opp WLP002 til dette ølet, det skal være cirka samme gjærstamme som 1318. Etter dekantering av starteren så har vi et godt lag med nydyrket gjær i bunnen på kolben.
For å fordele cirka likt så fyller vi kolben med vørter, rister godt rundt for å få løst opp gjærkaka, og så tømmer vi kontrollert over mens vi teller antall gjærceller som kommer over i hvert kar.
Vi endte opp der vi skulle, OG på 1.075 og cirka 42 liter i gjæringskarene. Vi har stor tro på at dette blir et knalløl, og det blir lange uker før det er ferdig og vi kan prøvesmake.
Tott har satt bøttene til gjæring på 20c og er så fornød med egen innsats at han plukker umiddelbart fram noe godsaker for å feire med. Nå skal det tørrhumles etter en liten uke, og så blir det flasketapping en uke etter der igjen.
Tomt gjæringsskap? Har noen småkriminelle naboer avlagt oss et besøk? Eller er det noen som har gjemt ølet vårt og vil leke tampen brenner? Heldigvis ingen av delene. Tott har tatt de inn, og dermed er vi klare for å tappe denne batchen på flasker.
Og denne batchen skal ikke bare tappes på flasker, vi skal også teste ut om det er noe tess med growlere. Vi har fått tak i noen 2-liters growlere med tappekran og en sånn gassgreie for å koble på c02. Vi har til nå holdt oss unna fat, men kanskje er dette en sped begynnelse. Det er viktig å begynne i det små sies det.
Vi vasker og skrur sammen en av de for å teste. Og det var nok lurt. Her kommer liksomølet ut på det vi mener må være helt feil plass. Men hva vet vel vi, vi har aldri testet growlere før.
Litt skruing og mekking, og alt som kan strammes strammes. Klart for ny test. Resultatet er mye bedre. I overkant bra faktisk. Vi bør nok lære oss å justere trykket litt om vi har tenkt å tappe annet enn skum. Ingen ting i veien med flowen gjennom kranen vertfall. Fra full til null på noen få sekunder.
Vi tapper mesteparten av batchen på flasker som vanlig. Her har vi kjøpt en drone for å ta bilde av flaskene fra en eneste vinkelen vi aldri har brukt før.
Growlerne fylles, og vi monterer sammen tappesystemet igjen. Vi velger å karbonere med sukkerlake på growlerne også. Kanskje er 6g per liter litt i meste laget, men dette er ment som en testkjøring for å gi oss noen erfaringer. Tappekranen har ikke motstand, noe som gjør at tappekranen åpner seg bare man ser litt hardt på den. Dette gjør oss noe skeptiske. Spesielt han som må kjøre på dårlig vedlikeholdte kommunale veier hjem igjen.
Vi pingler derfor ut, demonterer tappesystemet, og tetter igjen med skrukorkene. Så får vi heller sette på tappesystemet når vi skal servere første gang. Det blir også spennende å se hvor mye øl vi må tappe av først når vi begynner å servere. Det blir nok litt ekstra bunnfall når vi karonerer naturlig i growlerne. En kollega av oss har samme growlere, men dobbelt så store (4 liter), så det blir interessant å utveksle erfaringer etterhvert.
Men hva med selve ølet? Jo denne gangen har vi fått skikkelig god utgjæring. Litt i meste laget faktisk. Det har gått helt ned til 1.011 denne gangen. Vi burde jo skjønt at når Deerhunter var involvert i bryggingen så blir ølet ekstra sterkt. En APA som nærmer seg 7% er nok temmelig drøyt, men slik ble det denne gangen. Vanne ut ølet? Aldri! Vi noterer i bryggeloggen at hjortekjøtt i mesken gir god utgjæring.
En del flytende humle kom over i tappedunken, så når vi nærmer oss bunnen og prøvesmaking, så er det en del grums. Et glass av denne dekker nok minst 3-4 av de anbefalte 5 om dagen av frukt og grønt.
Vi lar hjort og jakt være tema for etiketten denne gangen, og til ære for opphavsmannen bak hjortefiletene som ble fortært under brygging, så kaller vi hjorteølet like godt bare «Deerhunter». Med høyere utgjæring enn vanlig så blir det spennende å se hvordan det påvirker smaken og humlebalansen i ølet.
Noen ganger har vi med oss gjestebryggere når vi brygger. Ofte så er det fordi gjestene våre er nysgjerrige på hva i alle dager vi driver med, eller enda verre, de tror det kan lære noe om ølbrygging av å se på oss. Men slik er det ikke i dag. I dag har vi med den argaste hjortejegeren i hele Velledalen, André, eller bare Deerhunter som vi velger å kalle han. Siden Deerhunter er den han er, og kommer fra der han kommer fra (tilogmed fra over Brauta), så er det nok fint lite vi kan lære han om ølbrygging. Deerhunter brygget nok batcher på tusenvis av hektoliter ekte køjnnøl, med einer og kveik, allerede før han begynte på skolen. Så dagens bryggedag skal få et litt annet fokus.
For et par uker siden var Deerhunter ute på jakt, og som vanlig så tok han opp jakta til fots, og nedla en fin hjortebukk med bare nevene. Det stakkars dyret ble partert på stedet, bare ved hjelp av en sløv stein og rå muskelkraft. Ytrefiletene var nok det eneste han ikke spise opp umiddelbart på åstedet, og de tok han med til oss. Vi skal nemlig brygge hjorteøl. Vi skal meske hjortkjøtt og hjortefor samtidig i dag. Speidelen er jo egentlig bare en litt upraktisk utformet sousvide-maskin, så dette skal nok gå utmerket. Filetene har fått litt krydring (sannsynligvis består den bare av tilfeldig vegetasjon fra stedet der bukken ble nedlagt), og så vakuumert.
Siden vi er tom for APA så blir dette en hjorte-APA. Oppskriften vår justeres ørlite, siden vi skal få både hjorteøl og en hjortemiddag ut av kvelden.
American Pale Ale
Est Original Gravity: 1,060
Estimated Alcohol by Vol: 6 %
Batch Size: 45 liter
Bitterness: 35 IBUs
Est Color: 15 EBC
Malt og kjøtt
9,5 kg Pale Malt (6 EBC)
700 g münchenermalt, 25 EBC
800 g hvetemalt,
700 g pale crystal malt,
1,5 kg ytrefilet av hjort
Humle og andre grønnsaker
27 g Citra, pellets, 60 min.
30 g Cascade, pellets, 15 min.
30 g Citra, pellets, 15 min.
35 g Citra, pellets, 2 min.
30 g Cascade, pellets, 2 min.
20 g Amarillo, pellets, 2 min.
30 g Citra, pellets, tørrhumle fra dag 5
30 g Cascade, pellets, tørrhumle fra dag 5
20 g Amarillo, pellets, tørrhumle fra dag 5
2 kg salt. Minst.
Noen maiskolber.
1,0 pose poteter, 20-25 min
En stor klase cherrytomater.
Assortert utvalg sopp
Noen buljongterninger.
2 dl fløte
4 dl mørkt øl til sausen
En sånn lang grønn grønnsaksgreie
Gjær: Safale US-05
Noen mindre avvik fra vår normale APA-oppskrift.
Vi kunne nok vært tøffe i trynet og tilberedt kjøttet kun i den ordinære meskingen, men med slike eksklusive råvarer så sjekker vi Interwebs og finner ut at 57-58c er en bedre mesketemperatur for ytrefilet av hjort. Dermed blir det en drøy time alene i Speidelen for kjøttet.
Vi tilsetter kornet og putter kjøttet tilbake i mesken, der de får ligge en liten stund på 67c
I mellomtida så setter vi igang Deerhunter på kjøkkenet. I dag er nok gjestekokk mer passende beskrivelse enn gjestebrygger. Alle de ingrediensene i oppskrifta som det ikke er naturlig å hive i mesken, tilberedes på ulike måter på kjøkkenet i gryter og panner.
Kokken etterspør et mørkt og smaksrikt øl til sausen, og da finner vi fram samarbeidsjulebrygget vi brygget med Gjøkebryggeriet; 12 Malts of Christmas. Dette gir nok en meget karakteristisk smak ja..
Kjøttet er ferdig mesket, og etter litt hvile får det en kjapp runde på grillen. Ute er det ekste sunnmørsk grillregnvær, uten at det legger noen demper på stemninga. I Velledalen regner det dessuten minst 420 dager i året sier Deerhunter.
Potetene skal saltkokes sier kokken, og da er det bare å guffe på med salt. Jo mer jo bedre visstnok. Tja, enkelte begynner å bli skeptiske, men ingen tør å si ifra.
Og resultatet? Et fantastisk godt måltid! Uten at vi skal fornærme verken Pizzabakeren eller fru Bryggerisjefens potetmos, så er nok dette den beste bryggemåltidet vi har hatt i Sambryggeriet. I glasset er det en førpremiere på årets juleøl, Bedre Jul. Ingen dårlig kombinasjon egentlig.
Men hva med ølet da? Selv om det er allment kjent og akseptert at øl lager seg selv med Speidel, så er det nok på tide å gå videre til neste steg i prosessen. Problemet er bare at det er ingen tilstede på bryggerommet..
Tott og Deerhunter sitter fortsatt og mesker seg i hjortekjøtt, og nekter og rikke seg en millimeter. Så da er det opp til Knoll og løfte ut det store 120kgs maltrøret med en hånd, sette på plass metallstengene med den andre hånden, og så ta bilde av det hele med den tredje hånden.
Heldigvis er Knoll kjempesterk, og fikser dette lett. Samtidig noteres denne noe ubalanserte arbeidsfordelingen, slik at dette kan brukes som vektig argument når ølet etterhvert skal fordeles til de (u)involverte. Etter skylling tok vi ut meskekornet og la det i en pose slik at Deerhunter kan bruke det som lokkemat for neste hjorteoffer. Om han ikke spiser det selv til frokost da.
Vi klargjør litt Citra for bitterhumle, og tar oss en ørliten TCP/IPA som forfriskning underveis.
Citrapelletsen såg litt merkelig ut denne gangen, og når vi sammenligner med feks Amarillopellets. Minipellets? Det er sikkert kjempebra, og mye bedre enn vanlig pellets.
Noen flere forfriskninger underveis, i tillegg til diverse sorter av våre egne brygg. Her er det Ægir Bæver, og en heftig Imperial Porter fra Dragon Brew vi har i glasset.
Gjæra rehydreres og tilsettes, og Tott prøver å kompensere for manglede innsats før på kvelden med å ta seg av den krevende oksygeneringen av vørteren. Det begynner å komme merkelige lyder fra O2-flaska vår, kan det være at etter 3 år og snart 40 brygg, at den begynner å tømmes tro?
OG på 1.061 er akkurat der den bruker å være, så ølet tar åpenbart ikke skade av litt hjortekjøtt. Vi setter 45 liter i gjæringsskapet på 19c i et par uker, og sier og godt fornøyde med bryggekvelden.
Etter nesten 3 uker i gjæringskarene, så er det på høy tid å få flasket Imperial Stouten vår. En gang for veldig lenge siden brygget vi en annen stout som også skulle bli Imperial, men den gangen gjæret det hele litt dårlig ut, og kombinert med en litt for lav OG, så blei det ikke noen Imperial i det hele tatt, kun Stout. Men denne gangen har vi troa.
Det er litt vanskelig å se om den ser Imperial ut. Tja, jo, kanskje? Litt for mye gjær på toppen til at dette kan fastslåes med 100% sikkerhet kun med øyemål
Vi henter spesialredskap for gjærfjerning, og forsøker å få vekk det meste. Legg forøvrig merke til multitaskingen; vi fjerner gjær, samtidig som vi fjerner vørteren over til tappedunken.
Vi får endelig målt, og det digitale refraktometeret sier etter kort betekningstid at vi har kommet helt ned til 11.6 brix. Omregnet til SG og kompensert for alkohol, så skal det bety 1.025. Det er egentlig ganske bra synes vi. Når vi startet på 1.082, så betyr det at før karbonering så ender vi i underkant av 7,5% alkohol.
Flasketappingen går litt senere enn vanlig. Og det er ikke kun fordi Tott ikke er tilstede for å korke slik han burde være. Observante flasketappere vil kunne se av bilde 2 her at det er noe som mangler. Ja riktig, flaskefyllertappestangdingen er ikke der.
Det er såpass med partikler (mest kakao) at flaskefylleren tettes i enden. Det ølet som passerer får nok en herlig kakaofiltrering, men flowen er såpass dårlig at tappingen går seint.
Tott er endelig ferdig med sine åpenbart veldig viktige ærend, og får lov å skylle ut av flaskefylleren. Dette skjer flere ganger, men vi nøyer oss med et vaskebilde.
Kakaobiter i bunnen på flaskekaret. Mye har kommet over med andre ord, og vi lærer at kakao ikke bunnfaller så bra. Det blir også spennende å se om noe kommer gjennom flaskefylleren og ender opp i flaskene.
Til slutt får vi vertfall det aller meste i flasker, og så blir det en liten prøvesmaking på bryggerne også. Kraftig smak og mye fylde. Denne tåler nok å stå en stund, og er kanskje ikke best før, men best senere.
Den delen av brygget uten kakao fikk navnet Khrusjtsjov, og varianten med kakao heter Castro. Ikke spør hvorfor, vi vet egentlig ikke. Siden vi ikke brukte fullt så mye karboneringssukker denne gang, så fatter vi et styrevedtak på at alkoholprosenten ble nøyaktig 7,72. Imperial? Imperial. Eller cirka butikkstyrke som enkelte norske mikrobryggeriet vil kalle det.
Sambryggeriet 