Sjelden har vi besøkt gjæringskarene våre så ofte som det ble gjort denne gangen. Og det var ikke bare fordi vi var spente på aktiviteten eller for å kontrollere at gjæringstemperaturen var riktig. Kombinasjonen av mye sukker og mye sprek gjær gjorde at dette var temmelige potente saker. Det øverste bildet er tatt 24 timer etter pitching. Det ble tørket opp mye gjærgugge i løpet av de første dagene… Vi burde kanskje forsøkt å la dette brygge gjære åpent, men vi var redde for at gjæra skulle ta helt av og oversvømme hele kjelleren om den fikk fritt spillerom.

Gjæra fikk starte på ca 20c og i løpet av stormgjæringen kom den opp i 25c der vi holdt den til en liten cold crash mot slutten av gjæringen. Et kjennetegn på denne gjæra at når den gir seg, så kan den være vanskelig å få i gang igjen, spesielt om temperaturen også synker. Høyt alkoholnivå er heller ikke gjæras beste venn. Så hvordan skal vi da få flaskekarbonert denne batchen?

Vi tester dermed karboneringsgjæra F2 fra Fermentis. Dette er en gjær som tåler alkohol, og samtidig kun spiser opp enkle sukkerarter, som feks karboneringssukker. Ved å tilsette litt slik så får vi forhåpentligvis den nødvendige flaskekarboneringen vi trenger.

Det er ikke mye gjær vi trenger, så vi har rehydrert noen gram gjær og tilsetter en liten milliliter i hver flaske. Vi valgte å bruke småflasker på 0,33 liter på det meste av denne batchen, siden det er mye mer dagenderpåvennlig enn halvlitersflasker med så sterk øl.

Bakdelen med å bruke 0,33 flasker er at det blir så mange av dem. Mange flasker som skal korkes, mange etiketter som må limes… FG endte på 1.017, så ølet er tett på 10% etter flaskekarbonering.

Siden dette er et 100% autentisk munkebrygg (vel…) så må vi selvsagt ha en gammeldags etikett også. Navnet Fader Nils kommer fra vår kollega Nils som vi har hatt en årelang disputt med om belgiske øl et godt eller ikke. Dette ølet blir forhåpentligvis spikeren i kista for den diskusjonen.

Porteren er ferdig på gjæringstanken og den skal dermed i flasker for videre foredling. Det er knyttet stor spenning til det endelige resultatet og til hvordan forskjellen på dunkene med og uten stasj har blitt. Det virker som vi har relativt lik utgjæring i de to bøttene, så gjæra har jobbet likt i det minste.

Mye trub i dunken, og etter litt vørterforflytning så avdekkes et sjokoladeaktig bunnfall. Lekkert (?).

Etiketter må vi ha, varianten som er tilsatt ymse bønner fikk navnet Mr Bean, og den andre ble hetende UDP Porter. Ikke spør hvorfor, mulig den er tremenningen til TCP/IPA?

Vårt skandaleøl til ølbryggekonkurransen i mars er klart til å flaskes, og klok av skade fra forrige gang så har vi tappet om dunkene et par dager i forveien for å ikke tette alt av tappeutstyr med flytende humlerester.

Uten humlerester så går tappingen som en drøm, bortsett fra at Tott forsvant halvveis og ødela hele flyten i produksjonslinja.

OG på dette ølet ble 1.070 og ikke 1.075, og med en gjærstamme som ikke gjærer mer enn strengt tatt nødvendig når det kommer til utgjæring så var vi litt spente på FG. Vi endte opp med ca 1.020, som er noen poeng høyere enn vi hadde håpt på, så dermed kan vi også legge til (litt) dårlig utgjæring på skandalebrygget vårt. En vinteripa med litt for lav alkoholstyrke fikk til slutt navnet Season IPA, et lite ordspill på den lugubre sjangeren session IPA (IPA med lavt alkoholinnhold, fake ipa, eller apa om du vil). Alkoholstyrken ender opp under 7% etter flaskekarbonering, og ikke opp mot 8% som planlagt, men vi får håpe det blir øl av det til slutt uansett.

Vinterinspirert etikett, nå også med strekkode for enkel innsjekking i Untappd!

Etter knappe to uker i gjæringsskapet så ser begge dunkene våre slik ut. Gjær på bunnen, noe som forhåpentligvis er godt øl i midten, og en masse humlerester etter tørrhumlinga på toppen. Dette er ikke unormalt hos oss når det blir brukt mye tørrhumle, vi får bare krysse fingrene for at humla har gjort sitt smaksmessig selv om den etterhvert da flyter opp og legger seg på toppen.

Et mer umiddelbart og konkret problem med alle humlerestene som flyter rundt, er at det er uungåelig at en del av dem blir med over i tappedunken, selv om vi forsøkte å sile av det meste. Disse humlerestene tetter så tappestaven. Igjen og igjen…

Etterhvert kommer mesteparten av ølet i flasker, og resten går selvsagt til smaksprøver. Dette virker meget lovende!

I mangel på bedre navn, så bruker vi tallet 5 (V) i ulike varianter og døpet ølet QuintIPA, og ser fram til nye 5 år med sambrygging.

Snø i slutten av april er et sikkert vårtegn, så det er på tide å få sommerølet vårt ferdig. 48 liter med downunderale er ferdig gjæret og klart til å flaskes

OG var 1.053, og FG endte på 1.010, dermed endte vi opp med et øl som etter karbonering er litt nærmere 6% enn 5 %. Dette er en del mer enn den øla som Tott brukte som inspiriasjonskilde, men det gjør ikke oss noe. Litt mer fyldighet er nok bare bra.

Ølet går over til tappedunken og får tilsatt 6g/liter med karboneringssukkerlake, og så går det videre til flasker. Etter at trub og gjærrester ble tatt vekk så endte vi med 44 liter, dvs 44 flasker på hver.

Prøvesmaking må også til. Slanten fra tappedunken er nok litt søtere enn det ferdige resultatet blir, siden det er tilsatt litt sukker, men vi synes resultatet er bra så langt. Dunken med tørrhumle var noe skarpere i smaken naturlig nok. Det blir spennende å se hvordan denne blir når den får litt bobler og får modnet litt mer.

Sommerøl fortjener en grønn etikett, og vi gir Two Birds Brewing litt kred med å hinte til logoen deres, og ved å bruke et ornitologisk navn. Vi er forøvrig klar over at fuglene i logoen ikke er alker.

Jubileumsbatchen vår med brown ale er klar for flasking. Bryggingen av ølet var det lite å utsette på, men gjæringen derimot har tydelvis ikke gått helt etter boka. Den ene dunken stoppet på 1.017, noe som er helt innafor, men den andre hadde gått helt ned mot 1.010. Samme vørter, samme gjær… merkelig.

Gjæra som er brukt er den vaskede gjæra fra #49. Kan det være at vi har fått med oss litt ekstra bakterier som helst ikke skulle være med i gjæra? Uansett så flasker vi, og håper på det beste.

Samlebåndproduksjonen er ikke spesielt velfungerende denne gangen. Knoll tapper, og Tott… ja hvem vet. Han betjener vertfall ikke korkemaskinen, slik han burde gjøre.

Etterhvert blir den skjeve arbeidsfordelingen så tydelig, at det spekuleres høylytt i om en snarlig navneendring på bryggeriet. Knolls Solobryggeri, Unibryggeriet.com ?

Vi benytter også anledningen til å ta en julenedvask av bryggekjelen og motstrømskjøleren. Den får stå noen timer med varmt vann og PBW slik at vi får vekk rester av gammel moro.

Vi gjenbruker et gammelt navn på denne batchen, «Skjelefred», som gjenspeiler både litt av opphavet, og det noe usynkrone gjæringsaforløpet på de to bøttene. Flaskene med ølet som hadde gått helt ned til 1.010-ish merkes med Turbo Edition, slik at vi kan skille de senere. Brown Ale på over 7% kan bli litt vel drøyt, spesielt når den er snilt humlet. Vi får se om dette blir drikkende til slutt, eller om vi må donere jubileumsbatchen til vann og avløpsetaten.

Den lille høststormen vi hadde på bryggedagen har heldigvis gitt seg, og både stormgjæring og sekundærgjæring i gjæringsskapet har også gått over. Så nå er det klart for å tappe Vestkyst-IPAen vår.

Vi tapper over vørteren i tappekaret, og tilsetter sukkerlaken samtidig. Den nye autoheverten har ganske lang slange, noe som er litt irriterende når vi skal vaske og desinfisere, men det er ganske gunstig når vi tapper over. Da får vi en fin sirkulasjon i tappekaret, og vi innbiller oss at det hjelper til med å blande ut sukkerlaken i ølet. Vi har som vanlig brukt 6g/liter sukker kokt opp i noen dl vann, og kjølt ned.

Litt forsiktig ekstrarøring i karet etterpå med tappestanga, og så er det klart for flasking. Tott begynner å gå tom for flasker, og har tørket støv av noen av de gode gamle 0,75l flaskene med patentkork som vi brukte mye av for noen år siden. Gode flasker, men etterhvert som det ble ganske fullt i øleskapene våre, så ble disse flaskene upraktisk høye.

Vi skal gjenbruke gjæra denne gangen, så vi tar en liten oppfriskning av gjærvaskkunnskapene våre med å se på Gustav Foseids fine video om hvordan vaske gjær og steike pizza. Siden vi har tørrhumlet en del, så er kanskje ikke IPA det smarteste valget for å vaske gjær, på grunn av mye humlerester i gjærkaka, men til vårt forsvar skal det sies at vi egentlig hadde en annen plan. Vi hadde nemlig tenkt å topphøste gjær denne gangen. Men det ble med tanken, fordi da vi fikk somlet oss ut i gjæringsskapet hadde gjæra allerede sunket. Lesson learned, og så får vi heller ta straffen med å vaske humlerester.

Vi har kokt opp og avkjølt ca 3 liter vann som vi tømmer i gjæringskaret, og rister godt for at alt skal løsne og blande seg i en fin suppe.

Vi heller over det aller meste i en kolbe, men en del humletrub lot vi være igjen i karet. Dette får stå i noen minutter, og som vi ser på bildet så synker humle og annen skit ned ganske fort.

Vi heller på nytt over i en annen kolble, og lar truben være igjen. Det som nå har kommet over i den nye kolben er stort sett vann og gjær. Dette får stå en stund, til gjæra legger seg i bunn, og vi kan dekantere vekk vannet. Det blir spennende å se hvor mye gjærslurry vi sitter igjen med til slutt. Sannsynligvis må vi steppe den opp med en liten gjærstarter før vi skal bruke den, men det er ikke noe problem.

Den ene dunken vår ble målt til 9,4 brix med refraktometerdingsen, og den andre dunken  til 9,5. Omregnet så tilsvarer det en SG på 1.015 sier bryggekalkulator.no, og det gir igjen en alkoholprosent på litt over 8, når vi legger på 0,3% etter flaskekarbonering. Dette blir nok en potent IPA ja, vi gleder oss til denne er ferdig. Prøvesmakingen bekrefter iallefall at dette blir den heftigste IPAen vi har brygget.

19,5 liter ble det på hver etter en broderlig fordeling. I mangel på bedre forslag, så døpes brygget Vestavind, noe som hinter om både opphav og bryggedagen. Så gjenstår det å se om ølet smaker som en frisk bris på en varm sommerdag, eller mer som en heftig vinterstorm. Vi håper på sistnevnte, og om et par lange uker blir det prøvesmakings.

Etter nesten 3 uker i gjæringskarene, så er det på høy tid å få flasket Imperial Stouten vår. En gang for veldig lenge siden brygget vi en annen stout som også skulle bli Imperial, men den gangen gjæret det hele litt dårlig ut, og kombinert med en litt for lav OG, så blei det ikke noen Imperial i det hele tatt, kun Stout. Men denne gangen har vi troa.

Det er litt vanskelig å se om den ser  Imperial ut. Tja, jo, kanskje? Litt for mye gjær på toppen til at dette kan fastslåes med 100% sikkerhet kun med øyemål

Vi henter spesialredskap for gjærfjerning, og forsøker å få vekk det meste. Legg forøvrig merke til multitaskingen; vi fjerner gjær, samtidig som vi fjerner vørteren over til tappedunken.

Vi får endelig målt, og det digitale refraktometeret sier etter kort betekningstid at vi har kommet helt ned til 11.6 brix. Omregnet til SG og kompensert for alkohol, så skal det bety 1.025.  Det er egentlig ganske bra synes vi. Når vi startet på 1.082, så betyr det at før karbonering så ender vi i underkant av 7,5% alkohol.

Flasketappingen går litt senere enn vanlig. Og det er ikke kun fordi Tott ikke er tilstede for å korke slik han burde være. Observante flasketappere vil kunne se av bilde 2 her at det er noe som mangler. Ja riktig, flaskefyllertappestangdingen er ikke der.

Det er såpass med partikler (mest kakao) at flaskefylleren tettes i enden. Det ølet som passerer får nok en herlig kakaofiltrering, men flowen er såpass dårlig at tappingen går seint.

Tott er endelig ferdig med sine åpenbart veldig viktige ærend, og får lov å skylle ut av flaskefylleren. Dette skjer flere ganger, men vi nøyer oss med et vaskebilde.

Kakaobiter i bunnen på flaskekaret. Mye har kommet over med andre ord, og vi lærer at kakao ikke bunnfaller så bra. Det blir også spennende å se om noe kommer gjennom flaskefylleren og ender opp i flaskene.

Til slutt får vi vertfall det aller meste i flasker, og så blir det en liten prøvesmaking på bryggerne også. Kraftig smak og mye fylde. Denne tåler nok å stå en stund, og er kanskje ikke best før, men best senere.

Den delen av brygget uten kakao fikk navnet Khrusjtsjov, og varianten med kakao heter Castro. Ikke spør hvorfor, vi vet egentlig ikke. Siden vi ikke brukte fullt så mye karboneringssukker denne gang, så fatter vi et styrevedtak på at alkoholprosenten ble nøyaktig 7,72. Imperial? Imperial. Eller cirka butikkstyrke som enkelte norske mikrobryggeriet vil kalle det.