Etter nesten 3 uker i gjæringskarene, så er det på høy tid å få flasket Imperial Stouten vår. En gang for veldig lenge siden brygget vi en annen stout som også skulle bli Imperial, men den gangen gjæret det hele litt dårlig ut, og kombinert med en litt for lav OG, så blei det ikke noen Imperial i det hele tatt, kun Stout. Men denne gangen har vi troa.

Det er litt vanskelig å se om den ser  Imperial ut. Tja, jo, kanskje? Litt for mye gjær på toppen til at dette kan fastslåes med 100% sikkerhet kun med øyemål

 

Vi henter spesialredskap for gjærfjerning, og forsøker å få vekk det meste. Legg forøvrig merke til multitaskingen; vi fjerner gjær, samtidig som vi fjerner vørteren over til tappedunken.

 

Vi får endelig målt, og det digitale refraktometeret sier etter kort betekningstid at vi har kommet helt ned til 11.6 brix. Omregnet til SG og kompensert for alkohol, så skal det bety 1.025.  Det er egentlig ganske bra synes vi. Når vi startet på 1.082, så betyr det at før karbonering så ender vi i underkant av 7,5% alkohol.

 

Flasketappingen går litt senere enn vanlig. Og det er ikke kun fordi Tott ikke er tilstede for å korke slik han burde være. Observante flasketappere vil kunne se av bilde 2 her at det er noe som mangler. Ja riktig, flaskefyllertappestangdingen er ikke der.

 

Det er såpass med partikler (mest kakao) at flaskefylleren tettes i enden. Det ølet som passerer får nok en herlig kakaofiltrering, men flowen er såpass dårlig at tappingen går seint.

 

Tott er endelig ferdig med sine åpenbart veldig viktige ærend, og får lov å skylle ut av flaskefylleren. Dette skjer flere ganger, men vi nøyer oss med et vaskebilde.

 

Kakaobiter i bunnen på flaskekaret. Mye har kommet over med andre ord, og vi lærer at kakao ikke bunnfaller så bra. Det blir også spennende å se om noe kommer gjennom flaskefylleren og ender opp i flaskene.

 

Til slutt får vi vertfall det aller meste i flasker, og så blir det en liten prøvesmaking på bryggerne også. Kraftig smak og mye fylde. Denne tåler nok å stå en stund, og er kanskje ikke best før, men best senere.

 

Den delen av brygget uten kakao fikk navnet Khrusjtsjov, og varianten med kakao heter Castro. Ikke spør hvorfor, vi vet egentlig ikke. Siden vi ikke brukte fullt så mye karboneringssukker denne gang, så fatter vi et styrevedtak på at alkoholprosenten ble nøyaktig 7,72. Imperial? Imperial. Eller cirka butikkstyrke som enkelte norske mikrobryggeriet vil kalle det.