Mange batcher på kort tid medfører også mye flaskevasking og mange etiketter. For ikke å spamme ned hele Interwebs med «Vi flasker…» innlegg og banebrytende fotos av flasketreet og starsanspyleren, så kjører vi en liten oppsummering her.

 

#52 – Bock

Bockølet begynte helt etter planen, gjæring på 11c til det hadde kommet ned til ca 1.020 etter halvannen uke. Så ble det (kanskje noe tidlig) tatt opp 15c (kanskje noe høyt) for en diacetylrest. Så gikk ting absolutt ikke etter planen: For den ene STCen vår stod nå hos Tott og sørget for at #53 skulle holde seg på 19c. Og så ble det brygget et nytt brygg (#54) som også trengte kontrollert gjæring, altså var vi en STC short.

 

Heldigvis fikk vi ekspresslånt en ferdigmontert STCen med Tormodbrygg (Takk Sigurd!), som i hui og hast ble programmert og koblet på. Før den bare begynte å pipe…

If theres something strange in your gjæringsskap, who you gonna call!? The Stig! Det viste seg at ledninga på temperatursensoren hadde løsnet, så da måtte ting fikses og loddes. The Stig har loddelappen. Her ser vi et utmerket utført firehendig vedlikeholdsprosjekt.

Det videre hendelsesforløpet er både uheldig og uklart, dagen etter at STCen ble koblet på igjen, så viste nemlig temperaturen på bockølet 19c… (definitivt for høyt!) Her har den altså fått en alvorlig oppsving i gjæringstemperatur. Temperaturen ble senket igjen, men hvordan dette påvirker gjæra og den siste oppryddinga i ølet aner vi ikke. Når ølet skulle flaskes så hadde FG iallefall krøpet ned mot 1.016, noe som vi tror er innafor.

Ølet heter Freiheit! – altså frihet fra renhetsloven, frihet fra planlagt temperatur, og kanskje også frihet fra slik en bock burde være.. Vi får sette den kaldt i et par måneder så ser vi om det blir drikkendes til slutt.

 

#53 Festivaløl/Pacific Pale Ale

På Sunnmøre Ølbryggjarfestival så tar vi med oss to øl, både #51 og #53. Planen er at det er #53 som skal bli det beste ølet, så får det gjenstå å se hvordan det blir til slutt. I motsetning til bockølet så gikk gjæringa ganske rolig for seg, uten videre hendelser som trenger beskrives.

Dette ølet har sitt opphav delt mellom Amerika og New Zealand, og midt mellom der så finner vi Stillehavet (The Pacific), så dette ølet blir klassifisert som en Pacific Pale Ale. Tematikken er da New Zealand møter Unites States of USA, eller noe slikt. Ølet ble i mangel på bedre alternativ døpt «Kiwi goes to Hollywood».

 

#54 – Love me tender

Festivalølet til gjøken skal i det minste bli et interessant øl. I den opprinnelige oppskrifta til BrewDogs Elvis Juice 2.0, så står det noe sånt som «add as much grapefruit and orange peel as you dare!». Challenge accepted, sa gjøken og kom med kilo på kilo med sitrusfrukter.. Det meste ble tilsatt under kok, men vi tilsatte også en del etter stormgjæringa, sammen med tørrhumla.

Vi var litt bekymra for infeksjon når vi tilsetter fruktskall midt i gjæringa, så i beste Sambryggeristil så desinfiserer vi litt med brun sprit. Siden dette er en RocknRoll IPA, så måtte det selvsagt bli bourbon. Dette fikk stå et døgn eller noke, før humleposene ble tilsatt sammen med tørrhumla.

Ikke akkurat beskjedne mengder tørrhumle, men Elvis var vel heller ikke særlig beskjeden i matveien.

 

Utgjæringen gikk meget bra, fra 1.063 til 1.012, så det blir et potent øl. Det må det nesten være for å ha sjanse til å balansere både humle og citrusoverload. Balansert blir det nok kanskje ikke uansett, menmen. Ja, og så fikk brygget egne korker. Fint skal det være!